Ombwv988

BWV 988, Goldberg variations






Goldberg-variasjonene (BWV 988) har fått sitt navn etter en velkjent anekdote gjengitt av Bachs første biograf, Nikolaus Forkel. Ifølge Forkel komponerte Bach verket på oppdrag av grev Heinrich Freiherr von Keyserlingk, en kjent diplomat og nær bekjent av komponisten. Ifølge anekdoten slet greven med søvnløse netter. For å gjøre lidelsen litt mindre uutholdelig, lot han sin unge hus-cembalist Johann Goldberg spille om natten. Til dette formål skal von Keyserlingk ha bestilt en stor komposisjon av Bach: Variasjonene.


En tviler med rette på riktigheten av denne historien. Von Keyserlingk er ikke nevnt på tittelsiden til variasjonenes første utgave av 1742. Bach ville neppe unnlatt å dedisere arbeidet sitt til en så kjent og høyt respektert personlighet. Uansett, variasjonene har på bakgrunn av Forkels anekdote vært kjent som Goldberg-variasjonene. Kanskje den unge Goldberg, som en tid også ble undervist av Bach, faktisk spilte dette verket for grev von Keyserlingk.


Goldberg-variasjonenes opprinnelige tittel i den første utgaven av 1742 lyder: «Clavier Ubung, bestehend in einer Aria mit verschiedenen Verænderungen vors Clavicimbal mit zwei Manualen» (......) Goldberg-variasjonene tilhører et imponerende antall komposisjoner som Bach skapte i løpet av de siste tjue årene av sitt liv. Denne serien begynte med «Clavierübung I» fra 1731. Del to av denne serien ble offentliggjort i 1735 og den tredje delen, nå ofte kalt for «Grosse Orgelmesse», i 1739. Goldberg-variasjonene er også en del av klaverøvelses-serien, slik det allerede er uttrykt i tittelen, og utgjør dermed den fjerde og siste delen. Med disse komposisjonene bidro Bach til de viktigste kreasjonene og formene for cembalo og orgel.


I den første «Klavierübung» finner vi suiten med de seks partitaene. I Klavierübung II finner vi en ouverture og suite i fransk stil og en konsert i italiensk stil. «Orgelmessen» inkluderer alle tenkelige former for orgelkoraler, innrammet av et preludium og en fuge.
Når det gjelder sjanger og form følger Goldberg-variasjonene tradisjonen med de såkalte bassvariasjonene, en komposisjonsform for tangentinstrumenter som går tilbake til 1500-tallet. Velkjente forbilder er Follia-variasjonene, basert på bassen til en opprinnelig spansk dans. Andre forløpere er de utallige Chaconnene og Passacagliene.


Temaet for Goldberg-variasjonene er bassmelodien i arien som åpner verket. Denne melodien har 32 noter. Idet Bach komponerte 30 variasjoner etterfulgt av en repetisjon av åpningsarien, går tallet 32 igjen gjennom hele verket. Som man kan forvente av Bach, er komposisjonens struktur svært systematisk. Variasjonene danner ti grupper med tre stiler hver, med en tydelig hørbar kanon over tonene i temaet i hver variant, unntatt den trettiende. Den tonale avstanden mellom de imiterende stemmene øker med én tone med hver kanonisk variasjon.


Kanon-formen innehar forøvrig en viktig plass i Bachs sene verk. Denne teknikken finnes også i variasjonene over «Fra himlen høyt» (for orgel), «Musicalisches Opfer» og «Kunst der Fuge». Forresten skrev Bach enda en serie kanons på siste side av sin personlige kopi av Goldberg-variasjonene, ved å bruke en del av basstemaet til aria. En av disse kanons kan sees på det siste portrettet som finnes av Bach.
Den 16. variasjonen er skrevet som en fransk ouverture, tradisjonelt åpningskomposisjonen til franske hoffoperaer og hoffballetter. Bach viser herved at hele verket består av to deler. Den andre delen begynner med en tradisjonell åpning. Den 30. og siste varianten har tittelen "Quodlibet". I et quodlibet, som kan oversettes med «hva du vil», føyes ulike (folke)melodier, gjerne med humoristiske tekster, sammen til en musikalsk helhet. I Bach-familien synes det å ha vært et yndet tidsfordriv å komponere og synge slike quodlibets sammen.


I den 30. varianten klarer Bach å kombinere to folkesanger på en forbløffende måte. Tekstene til de to sangene viser til det langvarige fravær av det originale basstemaet, som faktisk knapt er tilstede i de siste variasjonene. «Det er så lenge siden jeg var hos deg, rykk, rykk, rykk, og kål og kålrot drev meg bort, hadde mor kokt kjøtt hadde jeg blitt lenger.»


Et av de vanskeligste aspektene ved å komponere en rekke variasjoner er oppgaven å sørge for tilstrekkelig avveksling. Særlig et verk med tallrike variasjoner kan fort bli ensformig. Bach unngikk denne faren ved å bruke et høyt antall ulike former av karakter, teknikk, sjanger og musikalsk form.
Den vanligste variasjonsteknikk er metrum. Også det rytmiske mangfold var et vesentlig komposisjonsredskap for Bach. Han varierte metrum så ofte som mulig. Der hverandre følgende variasjoner har samme metrum (variasjon 12,13 og 14, dessuten 28 og 29), er tempoet så forskjellig at likheten ikke merkes.


Blant de musikalske formene som Bach bruker i Goldberg-variasjonene finner man, ved siden av allerede nevnte kanon-form, en liten fuge (variasjon 10, en ouverture i fransk stil (variasjon 16) og et quodlibet (variasjon 30).


Siden Bach uttrykkelig foreskriver bruken av to manualer, er også forskjellen i de ulike manualenes klangfarge og styrke svært vesentlig for fargerikdommen.
Goldberg-variasjonene er spilleteknisk svært krevende. Ingen annen av Bachs komposisjoner for cembalo krever teknisk like mye av utøveren. Den unge Goldberg må ha vært svært talentfull. Verkets vanskelighetsgrad er sikkert en av grunnene til dets popularitet også etter Bachs død. Det har bestandig vært en del av pianisters standardrepertoar og er det den dag i dag.


Mange mennesker vil kjenne variasjonene spilt på klaver. Imidlertid hører Goldberg-variasjonene til den lille gruppen kunstverk som overbeviser, uansett på hvilket instrument de fremføres.


Velkommen til konsert..